Hukommelse er et merkelig fenomen
Hukommelse er et merkelig fenomen. Den er aldri en gjentakelse av virkeligheten, men alltid fanget av personen som minnes. Følelser, tanker, sanseinntrykk og en lettere omskriving preger hva og hvordan vi alle husker. Det er derfor du kan spørre ti personer om samme hendelse og få ti ulike svar. Derfor er dette min historie gjenfortalt av meg. Alle andre involverte personer er statister i min fortelling. Deres fortellinger kan nok se svært annerledes ut.
Den er også ganske rar, den hukommelsen. Hva er det som gjør at jeg husker enkelte hendelser så klart, mens andre ting har blitt visket ut? Jeg husker at jeg hver morgen sto opp før mamma og pappa. At jeg smatt på meg de gule støvlene mine og sprang til nabohuset hvor bestemor allerede var våken før klokken 6 og satt ved kjøkkenbordet med en røyk i den ene handa og kaffekoppen i den andre. Det lyse respatexbordet, de grønne stolene og den grønne kjøkkeninnredninga. Bestemors smilende øyne og bare tær. Slik tok hun imot meg hver morgen og serverte meg frokost.
En morgen jeg skulle dra til bestemor var ytterdøra hjemme låst. Døra gikk ikke opp uansett hvor mye jeg sleit og vrei, dyttet og sparket. Men rådløs var jeg ikke. Med støvlene på og ennå i bare nattkjolen gikk jeg inn i stua, dyttet spisebordet bort til vinduet, klatret opp på bordet, åpnet vinduet og klatra ut. Ute landa jeg mykt på sneen før jeg hastig sprang over til bestemor og rakk frokosten som vanlig.
Noen minner er fragmenterte, mens andre minner sitter skarpt. Jeg satt på trappa hjemme, kuttet en meitemark i to, og så med undring hvordan de to delene krøp sammen igjen. Meitemarken fortsatte å leve, fortsatte å streve for å bli hel selv om jeg kuttet den tvers av. Merkelig skapning! Kanskje dette minnet sitter så sterkt i meg ennå fordi jeg lærte noe viktig den dagen: overlevelsesinstinktet, og hvordan man søker etter å bli hel igjen når andre har skadet deg.
Den er også ganske rar, den hukommelsen. Hva er det som gjør at jeg husker enkelte hendelser så klart, mens andre ting har blitt visket ut? Jeg husker at jeg hver morgen sto opp før mamma og pappa. At jeg smatt på meg de gule støvlene mine og sprang til nabohuset hvor bestemor allerede var våken før klokken 6 og satt ved kjøkkenbordet med en røyk i den ene handa og kaffekoppen i den andre. Det lyse respatexbordet, de grønne stolene og den grønne kjøkkeninnredninga. Bestemors smilende øyne og bare tær. Slik tok hun imot meg hver morgen og serverte meg frokost.
En morgen jeg skulle dra til bestemor var ytterdøra hjemme låst. Døra gikk ikke opp uansett hvor mye jeg sleit og vrei, dyttet og sparket. Men rådløs var jeg ikke. Med støvlene på og ennå i bare nattkjolen gikk jeg inn i stua, dyttet spisebordet bort til vinduet, klatret opp på bordet, åpnet vinduet og klatra ut. Ute landa jeg mykt på sneen før jeg hastig sprang over til bestemor og rakk frokosten som vanlig.
Noen minner er fragmenterte, mens andre minner sitter skarpt. Jeg satt på trappa hjemme, kuttet en meitemark i to, og så med undring hvordan de to delene krøp sammen igjen. Meitemarken fortsatte å leve, fortsatte å streve for å bli hel selv om jeg kuttet den tvers av. Merkelig skapning! Kanskje dette minnet sitter så sterkt i meg ennå fordi jeg lærte noe viktig den dagen: overlevelsesinstinktet, og hvordan man søker etter å bli hel igjen når andre har skadet deg.
Kommentarer
Legg inn en kommentar