Begynnelsen

Livet mitt startet en fredags ettermiddag i slutten av januar. Ikke vet jeg hvordan det føltes å bli presset ut, vekk fra den trygge bobla og ut i den store, kalde verden. Kanskje skrek jeg, det er mulig. Kanskje ble jeg født på soldagen, den dagen sola viser seg for første gang etter to måneder i eksil. Jeg tror jeg liker tanken på at jeg kom samtidig med lyset, til tross for alt det mørke som har vært i mitt liv.

Jeg var det første barnet til mine foreldre, og det første barnebarnet til mine besteforeldre. 8 søsken ble onkel og tante for første gang den dagen jeg ble født. Ethvert liv som blir født på jorda gjør noe med livene til menneskene rundt.

Pappa ventet spent og nervøs på gangen på sykehuset mens mamma lå i sykehussenga med jordmor og lege rundt seg, jobbet og strevde med store smerter og mye angst for å klemme meg ut i verden. Jeg håper det holdt meg tett, min mamma og min pappa, var lykkelige og stolte over det de hadde skapt sammen, mens de undrende kikket på dette lille, rare vesenet for første gang. Kanskje lurte de på hvem jeg var og hvem jeg kom til å bli, om de ville klare å gi meg det jeg trengte, om jeg ville gi dem det de trengte.

Jeg håper at jeg i det minste kjente deres fulle og hele kjærlighet denne ene gangen.

Oppveksten min var på 70-tallet, i ei svært lita bygd i Finnmark. Et sted der turistene suste forbi i 80-sonen på vei til Nordkapp. Et sted ikke verdt å stoppe med mindre du var utslitt og trengte en hvil før du la i vei på den siste etappen frem til Nord-Europas nordligste fastlandspunkt.

Her, på det lille stedet der turistene suste forbi, hadde foreldrene mine bygget hus sammen, rett ved siden av mine besteforeldre, min pappas foreldre, hans barndoms rike. Hva mamma tenkte om å bo rett i grøfta ved E6, innerst i en fjord vet jeg ikke. Det var nok uansett en forandring fra der hun kom fra, oppvokst ytterst i havgapet, på ei lita øy i Finnmark.

Besteforeldrene mine levde av turisme, leide ut hytter til forbipasserende familier og motorsyklister, på tur til endepunktet Nordkapp. Innerst i en fjord, fjæra på andre siden av hovedveien, skogen og fjellet rett bak huset. I pakt med naturen, ut på landet, men med en farlig og bråkete hovedvei like utenfor soveromsvinduet.

Jeg husker jeg synes det var spennende å se hvem som stoppet opp for å overnatte. Hvor kom de fra? Hvilke farger og smaker var det på godteriet de tilbydde meg? Jeg ble lært opp til å si til tyskere «Haben sie schnaps?», selge skjell til italienere og franskmenn, telle til ti på finsk, engelsk og dansk. Jeg lærte også at bestemors fang var det tryggeste stedet på jord. Når bestefar fant frem kjørelua var jeg snar til å smette på meg de gule støvlene mine og tigge om å bli med på kjøretur. Kanskje skulle vi til butikken, eller kanskje hente en fyr. Uansett var det spennende opplevelser i vente.

I ettertid har mamma fortalt meg at jeg kalte bestemor for mamma. Når dette skjedde og hvor lenge det pågikk vet jeg ikke. Mamma husker ikke, sier hun. Jeg kommer hele tiden tilbake til bestemor. Hun var hele min verden, den jeg søkte til som barn. Hun sa god natt til meg hver kveld, hun som tullet meg inn i en stor, oppvarmet håndduk etter et bad, hun som aldri behøvde å si det, men jeg visste hun elsket meg og tok vare på meg… alltid. 

I oppveksten og som voksen har jeg alltid lengtet tilbake til bestemors fang, bestemors kaffedunst med sukkerbiter, og bestemors Pop-salami. Men tiden går alltid fremover, aldri bakover. Noen ganger får jeg forvarsel…. Snart skjer det endringer. Den største endringen skjedde da jeg var 6 år. Den så jeg aldri komme.