Innlegg

Hukommelse er et merkelig fenomen

Hukommelse er et merkelig fenomen. Den er aldri en gjentakelse av virkeligheten, men alltid fanget av personen som minnes. Følelser, tanker, sanseinntrykk og en lettere omskriving preger hva og hvordan vi alle husker. Det er derfor du kan spørre ti personer om samme hendelse og få ti ulike svar. Derfor er dette min historie gjenfortalt av meg. Alle andre involverte personer er statister i min fortelling. Deres fortellinger kan nok se svært annerledes ut. Den er også ganske rar, den hukommelsen. Hva er det som gjør at jeg husker enkelte hendelser så klart, mens andre ting har blitt visket ut? Jeg husker at jeg hver morgen sto opp før mamma og pappa. At jeg smatt på meg de gule støvlene mine og sprang til nabohuset hvor bestemor allerede var våken før klokken 6 og satt ved kjøkkenbordet med en røyk i den ene handa og kaffekoppen i den andre. Det lyse respatexbordet, de grønne stolene og den grønne kjøkkeninnredninga. Bestemors smilende øyne og bare tær. Slik tok hun imot meg hver morge

Begynnelsen

Livet mitt startet en fredags ettermiddag i slutten av januar. Ikke vet jeg hvordan det føltes å bli presset ut, vekk fra den trygge bobla og ut i den store, kalde verden. Kanskje skrek jeg, det er mulig. Kanskje ble jeg født på soldagen, den dagen sola viser seg for første gang etter to måneder i eksil. Jeg tror jeg liker tanken på at jeg kom samtidig med lyset, til tross for alt det mørke som har vært i mitt liv. Jeg var det første barnet til mine foreldre, og det første barnebarnet til mine besteforeldre. 8 søsken ble onkel og tante for første gang den dagen jeg ble født. Ethvert liv som blir født på jorda gjør noe med livene til menneskene rundt. Pappa ventet spent og nervøs på gangen på sykehuset mens mamma lå i sykehussenga med jordmor og lege rundt seg, jobbet og strevde med store smerter og mye angst for å klemme meg ut i verden. Jeg håper det holdt meg tett, min mamma og min pappa, var lykkelige og stolte over det de hadde skapt sammen, mens de undrende kikket på det

Sne

- Den første nysneen - Tiner-så-snart-den-når-bakken-sne - Store snefiller - Puddersne - Iskald sne det er umulig å lage sneballer av - Våtsne - Kramsne - Tungsne - Sneskara - Ishard sne - Fåkksne-skavel - Lette snebyger - Sne som pisker i fjeset - Sne som pisker på stuevinduet - Sne som pisker mot frontruta på bilen - Snefåkk så tett at du ikke ser nærmeste veistikke - Hagl så store som tennisballer-sne - Jordfokk sne - Hvitt på hvitt så langt du kan se-sne - Solblende-sne - Skitten sne - Støv-sne - Råtten sne - Vår-sne - Tine-sne - Fan-i-helvete-det-er-kolonnekjøring-i-juni-sne! - Kladdesne - Klebesne - Klistre-sne - Virvelsne - Spor i sne - Plaske-søle-sne - Sommer-sne - Tjukk-skara-sne - Tynn-skara-sne - Søkk-igjennom-skara-sne - Dyp-sne - Ras-sne - Orkan-i-kastan-sne - Du-anmodes-om-å-holde-deg-innendørs-uværs-sne - Mild sne - Ulldott-sne - Tjukt-islag-sne - Sne som skjuler hålkeføre - Måkke-p

Magen min

Jeg strøk meg forsiktig over magen, hilste den god morgen. Liggende på rygg i senga var ikke magen min like truende og dominerende. Den var nesten flat, men fortsatt myk. Jeg kjente på magen min. Vi har vært uvenner så lenge at min vante reaksjon er å overse den. Spesielt hvis jeg går forbi et speil. Hvis jeg ved et uhell får et glimt av meg selv i profil så grøsser jeg og ser bort, tenker i et flyktig sekund at jeg må gjøre noe med den store magen min. Operere bort all flesk et og løshud. Sånn kan jeg jo ikke se ut! I morges kjente jeg på magen min for første gang på lenge Den virket ikke like stor som den pleide. Skal jeg virkelig skjære i kroppen min, utsette den for så mye smerte kun for å få en flatere mage? Hva om jeg heller prøver å bli glad i magen min? Godta den slik den er?  Magen min har vært hjemmet til tre barn i 27 måneder. Den har vært strukket og tøyd, vært liten og stor, slapp og stram. Den har også rommet mange vonde følelser, jeg undres hvor mange kameler j